Huggormbitt

En voksen huggorm veier 150–200 gram og blir vanligvis 50–70 cm lang, men den kan bli opptil 90 cm.

Hunnen er litt større enn hannen. Huggormen kan bli opptil 20–25 år gammel. Den har sikk sakk mønster, men kan også være svart, det skyldes en genfeil. Huggormen har to gifttenner forrest i overkjeven. Selve giften lages i spyttkjertler i nakken, og samles i en flaske-formet hule omgitt av kraftige muskler. Derfra føres den fram til tannspissene gjennom en kanal i overkjeven og tynne rør ut i tennene. Giften er en blanding av ulike enzymer og ligner litt på magesyre. Den har to funksjoner, dels skal den drepe byttet og dels skal den framskynde nedbrytingen av det etter at det er svelget. Den kan i likhet med andre slanger ikke høre, men den oppfatter lyden som markvibrasjoner. Den har svært god luktesans. Huggormene er vekselvarme dyr, det vil si at de varmes opp av omgivelsene.

Normalt vil huggormen prøve å unngå mennesker, enten ved å ligge rolig i håp om å ikke bli sett, eller ved å flykte. Hvis den blir overrasket eller provosert og ikke har noen retrettmulighet, må den forsvare seg. Da ruller den seg sammen og gjør seg klar til å bite, og når den biter så gjør den det lynraskt.

Med det samme merker man et stikk som kan minne om et nålestikk. Etter noen sekunder vil det gå over til en kraftig svie, omtrent som vepsestikk, og det kan piple litt blod fra såret. Det er individuelt hvor sterkt man reagerer på huggormbitt, men etter noen minutter kan man oppleve svimmelhet, kvalme, ømhet og smerter i store deler av kroppen. Lokalt rundt bittet kan man hovne kraftig opp. Hvis smertene og hevelsen er kraftig må man regne med at det vil ta flere dager før alle symptomene er borte. Enkelte får ingen symptomer i det hele tatt etter å ha blitt bitt. Det er ikke fordi de er immune mot giften, men fordi huggormen ikke sprøytet inn gift. Ca. 30% av alle bitt er "tørre" dvs. uten gift, den kan nemlig selv bestemme om den skal sprøyte inn gift eller ikke når den biter, og det er ikke alltid den vil sløse med giften.

Symptomer på ormebitt er hevelse, slapphet/nedsatt almenntilstand, sirkulasjonsproblemer. Senvirkninger av giften kan innebære problemer i nyrene, leveren og hjertet.

Behandling: hold dyret i ro og oppsøk veterinær så rakt som mulig, væskebehandling er den viktigste behandlingen, og evt. motgift hvis dyret er påkjent.

Kortisontabletter er ingen behandling for ormebitt og bør som regel unngås å gis.